Skapt i en høstaften stille
Bak gulnende løvhegn gjemt,
Der sprang det en livets kilde
Av mennesker nesten glemt.
To menneskers veie møttes,
Tilfeldig, vil man ha sagt.
Men her var noe som fødtes,
Ja, dypt i naturen lagt.
Tankene søkte seg stier
Hvor allting var nytt og godt.
Og hele naturen tier –
For her har den selvsagt stått.
Født mellom susende grener,
To følelser skap til ett,
Bevidnet av tause stener –
Hva månen i kveld har sett....
Fra "Brudepoesi"
av Edgar Mano Berglund
